http://www.youtube.com/watch?v=VRYtxDEnG7M
Akkurat nå kunne jeg ønske jeg kunne dødd. Bare for å se deg grine. Bare for å se at du bryr deg. Kanskje for å se deg angre..
Jeg kunne ønske du bare kunne latt meg være den jeg er, og akseptere meg sånn. Jeg kunne ønske du kunne latt bare èn diskusjon eller kommentar ligge, og latt meg slippe å grine og føle meg jævlig. Jeg er ei sterk jente, men ikke laget av stål.
Alt bare baller på seg..
Er det ikke du som skal støtte meg? 'Gjennom tykt og tynnt' virker så fjernt akkurat nå, har vi sklidd fra hverandre? Det har alltid vært oss to, alltid vi som har vært sterkest. Hvorfor fortsetter det sånn om du synes så lite om meg? Jeg har ikke gjort deg noe som helst siden vi krangla på barneskolen, eller har jeg? Den ene dagen er jeg din livreddning, den andre har jeg alltid gjort alt galt.
Er det noe, kom til meg. Så mange timer og dager har jeg satt av til deg. Uker og måneder for at du skal ha det bra. For at du skal vite at du er fantastisk. At jeg vil ditt beste. At du skal klare deg gjennom hva som enn kommer opp.
Er alt glemt?
Jeg krever ingenting tilbake for det jeg gjør. Jeg gir heller ikke fordi jeg får. Om andre ikke føler et behov for å være medmenneskelig, så får det være deres problem.
Men du, du utgir deg for å være så snill. En real pusekatt. Er det jeg som har misforstått, eller er alt bare en selvutnevnt rolle eller en fasade du spiller på?
Oss to, i elleve år.. Er dette slutten?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar