music

Satt og tenkte på en ting her om dagen.. Musikken min, og hva jeg står for innen akkurat det.
Jeg sier at jeg synger. Dette grunnet at jeg elsker å drive på med det, og at jeg har gjort det siden jeg kan huske.

Når jeg presenterer meg innenfor musikk sier jeg at jeg blandt annet spiller piano og gitar. Av og til skjemmes jeg over det, siden jeg har dummet meg sånn ut på tidligere oppdrag.
Det å spille et noe forutsier ikke at du behøver å være god til det. Man behøver ikke å være best på laget for å si at en spiller fotball heller, eller hva?

Når man er ung, udisiplinert og "uproff", er det lett å ta lett på oppdrag. Det er lett å tenke at man ikke behøver å øve, fordi at man sikkert kan noe en kan spille, og at det "alltid kommer ett eller annet oppdrag senere alikevel", så det ikke er no stress om du ikke er optimalt forberedt. Det er lett å overvurdere seg selv, og det er en skummel ting.
Det er lett å glemme oppdrag. Da er det også lett å måtte komme på konsert rett fra fest. Alle de tingene har jeg gjort.
Om jeg angrer? Ja, selvfølgelig angrer jeg. Det har jo vært folk på de konsertene, og det inntrykket de har fått av mine evner innen musikk har såklart ikke vært optimale.

En ting man må tenke på er at folks inntrykk og syn på ting spres fort, og at uansett om du skal opptre foran tre eller tre hundre personer, så teller de like mye. Det er en ting jeg har lært.

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er fordi jeg for en stund siden fikk en kommentar på et tidligere innlegg hvor jeg har skrevet at jeg spiller gitar. Kommentaren lyder som følgende:

"for det første camilla. Du kan ikke si du spiller piano og gitar. for det andre kan du ikke spille de, du suger. best i byen innen musikk på din alder? Du kan og synge. thats it. ikke noe mer. mange andre her i byen som kan mye mer om musikk enn deg. sorry. men sannheten måtte fram!"

Min kommentar:
OK.. Jeg har allerede snakket om definisjonen av å "spille noe" (her:gitar og piano), så det orker jeg ikke å skrive en gang til. At du, anonym, sier at jeg kan å synge, tross alt det andre stygge du hadde på hertet, takker jeg for. Jeg spiller nesten ikke piano og gitar mer, på grunn av sånne som deg. Jeg tør nesten ikke å spille for lærerene mine i de instrumentene engang, fordi at jeg ikke har troa på meg selv. Jeg har nesten mistet helt gleden av å spille et instrument, og det synes jeg er veldig synd, med tanke på at jeg har likt det siden jeg gikk i første.

Jeg er selvlært i både piano og gitar. I utgangspunktet skulle jeg ikke kunnet å spilt noe som helst, men jeg jobber meg ut ifra øret, og spiller ut ifra det jeg synes er fint. Jeg har aldri sagt at jeg er flinkere enn andre å spille.

En stund prøvde jeg å lage mainstream pop-musikk, og det var ikke bra for meg i det hele tatt. Siden popmusikk er en veldig simpel sjanger, fikk jeg ikke vist no særlig av hva jeg kan. Jeg har heller aldri kunnet prioritere noe instrument, så jeg har aldri gått og tatt timer i mer enn et halvår til sammen, og det var i sjetteklassen. Jeg klarer fortsatt ikke å prioritere å øve på piano- og gitarleksene mine, og på den måten blir jeg selvfølgelig ikke noe bedre.

Det jeg mener med dette innlegget er ikke å si til dere at dere har helt feil når dere sier at enkelte konserter har vært dårlige. Jeg har gått av scenen flere ganger og grått fordi jeg har skjemtes, og jeg er utrolig klar over det, folkens. Det jeg vil, er at dere kan glemme det, og heller gi meg en sjanse. Jeg synes det er utrolig kjipt om folk skal ha den oppfatninga av meg skjønner dere.. Når det er akkurat dette jeg lever for.

Apropos dette, så kan dere jo ta en tur innom myspace'n min og høre. Om dere vil. Gi folk den sjansen dere også gjerne ville ønske å fått, om dere var i samme situasjon. Kan hende jeg overdriver, men heller det enn å ikke få ting oppklart. Jeg er bare et menneske som prøver å leve etter hjertet.

www.myspace.com/camillaskymusic